Bekymringsmelding om de foreslåtte innstramningene på utlendingsfeltet.

Til stortingspolitikerne:

Vi velger å rette en henvendelse direkte til stortingspolitikerne i håp om å avverge uopprettelig skade ved at innstramningsforslagene på utlendingsfeltet vedtas. Vi har også skrevet høringsuttalelse som redegjør mer detaljert for konsekvensene.

Forslaget er ikke Norge som en demokratisk rettstat verdig. Menneskerettigheter, internasjonale forpliktelser og rettsikkerhetsgarantier er utformet nettopp med tanke på å være garantier som hindrer staten i å gjøre overtramp i pressede situasjoner. Flyktningkonvensjonen, og dens forløpere, ble vedtatt nettopp for å handskes med store flyktningstrømmer i tiden før og etter annen verdenskrig. Forløperen for dagens flyktningkonvensjon, er bestemmelsene om nansenpasset. Dagens flyktningrett bygger i stor grad på stolt, norsk juridisk og humanitær arv.

Forslaget er svært omfattende og vil ha store, negative konsekvenser for mange av personene som oppsøker våre kontorer. Tatt forslagenes omfang i betraktning, er høringsfristen kort, skjønt en kort høringsfrist er bedre enn ingen høring i det hele tatt, slik tilfellet var med de forrige innstramningene vedtatt i desember 2015. Så vidt oss bekjent var innstramningene i desember første lovendring vedtatt siden annen verdenskrig som hoppet over det demokratiske leddet en høringsrunde utgjør. Konsekvensene av innstramningene i desember begynner nå å bli tydelige på en måte som viser at det virkelig har gått fort i svingene. Vi ber stortinget om ikke å gjenta feilen.

Forslagene bærer preg av å være dårlig utredet, være av større omfang enn det som kreves for å oppnå de effektene departementet i følge høringsnotatet ønsker å oppnå, og lemfeldig når det kommet til jussen. Dette handler om mennesker og forslaget vil utvilsomt føre til langt flere triste skjebner og barn som vil lide i Norge, i krigssituasjoner og i flyktningleire, drukne i Middelhavet og gi inntekter til mafia og menneskesmuglere.

Om forslagene vedtas, er et sannsynlig utfall lang flere pinlige affærer for de ansvarlige politikerne á la det nylige kaoset rundt Storskog. I tillegg virker flere av forslagene klart å stride med både norsk rett og internasjonale forpliktelser, slik at man må forvente at Norge fremover vil bli felt i retten for menneskerettsbrudd i langt større grad enn tidligere. Dessverre er dette en mager trøst for det overlegne flertallet som ikke har mulighet til å bringe saken sin inn for rettsapparatet, og som vil bli utsatt for behandling i strid med lov og internasjonale forpliktelser i mellomtiden. Under følger et kort resyme med noen av konsekvensene hvis forslaget vedtas:

Økt byråkrati og flere saker for utlendingsmyndighetene:

Forslagene vil føre til lang flere og mer kompliserte saker i UDI/UNE. Konkret går dette på:

  • Midlertidige tillatelser uten rett til familiegjenforening: Forslaget gir regjeringen vide fullmakter til å instruere om at slike tillatelser skal brukes. Først skal asylsaken behandles som sak om midlertidig opphold som ikke danner grunnlag for permanent opphold eller familiegjenforening. Deretter, noen år senere, må den ordinære asylsaken behandles. Dette medfører dobbeltbehandling og flere saker per person.
  • Revurdere oppholdsgrunnlag. Dette vil si at UDI i praksis pålegges å behandle selve asylsøknaden til en person mange ganger før vedkommende innvilges permanent opphold i Norge. Idag er søknad om fornyet tillatelse for flyktninger i praksis en formalitet, likeså søknad om permanent opphold forutsatt at det ikke er kriminelle handlinger i bildet. Asylsaker er ofte kompliserte, og marginale forandringer i hjemlandet kan føre til forskjellige vurderinger fra år til år, se f.eks på Irak, Afghanistan og Jemen de siste årene. I følge UDIs statistikker ble det innvilget 6083 tillatelser med flyktningstatus i 2015. Med de nye reglene, vil alle disse måtte få asylsaken sin behandlet flere ganger før permanent opphold kan innvilges. Dette betyr tusener av nye asylbehandlinger i året for UDI og UNE, som allerede sliter med lang saksbehandlingstid.
  • Flere vanskelige barnesaker. De nye reglene legger opp til at flere barnefamilier risikerer avslag på videre opphold etter både 4, 5 og 6 år i Norge fordi forholdene i hjemlandet er marginalt forbedret. Da må barnas tilknytning til Norge dokumenteres, vurderes og veies opp mot andre hensyn. Dette er omfattende og kompliserte saker som det definitivt vil bli langt flere av med de foreslåtte reglene, og regelverket om lengeværende barn er fortsatt uklart og i stor grad basert på skjønnsmessige vurderinger.
  • Generelt dårligere kontroll da man må regne med at flere både barn og voksne går «under jorden» når midlertidig tillatelse nærmer seg utløp.

Familiegjenforening:

I praksis legges det opp til å avvikle flyktningers rett til familieliv, stikk i strid med forutsetningene for flyktningkonvensjonen og EMK. Det vil også føre til større klasseskille i og med at lavtlønnede fulltidsarbeidende havner under inntektsgrensen, slik at innstramningene ikke bare vil ramme flyktninger, men også lavtlønnede norske borgere.

Forslaget består av en rekke punkter som hver for seg vil nær umuliggjøre familiegjenforening for flyktninger, slik at det eneste alternativet som gjenstår er at flere kvinner og barn legger ut på middelhavet i holker. Det er viktig at politikerne er oppmerksom på at det ikke er nok å stemme ned et av forslagene om retten til familiegjenforening skal bevares. Konkret vil forslagene føre til:

  • Krav til inntekt for flyktninger, også inntekt bakover i tid. Det sier seg selv at nyankomne flyktninger ikke har sjans til å oppfylle kravet.
  • Bruk av midlertidige tillatelser inntil 2 år (mer i praksis om man regner med saksbehandlingstid for først å få midlertidig og så få midlertidig uten begrensninger). Dette vil gjøre det umulig å søke familiegjenforening de første årene i Norge.
  • Innføring av krav til 4 års fulltid arbeid/utdanning. Da vil det i beste fall ta 4 år fra noen har fått opphold til de kan søke familiegjenforening.
  • Generell heving av underholdskravet til over 300.000 pr år. Dette vil sørge for at lavtlønnede og deltidsarbeidende mister retten til familiegjenforening.
  • Tilknytningskrav: I høringsnotatet er det svært vagt formulert. Men basert på FrPs uttalelser i media, var Tyrkia i tankene da denne regelen ble foreslått.
  • Usikkerhet: Folk kan faktisk bekymre seg syke over ektefelle/barn i utlandet, som de nektes familiegjenforening med. Dette er integreringshemmende og en bremsekloss mot deltakelse i arbeidslivet.

Her er SEIFs høringsuttalelse fra sist underholdskravet ble foreslått skjerpet, men forslagene som er fremmet nå, er langt verre

Midlertidige tillatelser.

Dette har vært prøvd tidligere, og har aldri fungert bra. Det var en grunn til at man sluttet med det. Sist man gjorde dette, var det kurdere fra Irak som ankom Norge på slutten av 90-tallet, og som ble gående åresvis vekselvis med og uten gyldig oppholdstillatelse. De aller fleste endte opp med å få bli i Norge, mange etter å ha levd 10-15 år i limbotilværelse hvor man ikke vet hva som skjer noen måneder senere. Vi har idag en bestemmelse i utlendingsloven § 34 som åpner for beskyttelse i situasjoner med masseflukt. Det er derfor vanskelig å se behovet for mye former for midlertidige tillatelser. Mer midlertidighet vil føre til:

  • Økt usikkerhet rundt framtiden som fører til dårligere integrering
  • Lengre botid i mottak: Det står ikke i høringsnotatet at en slik tillatelse vil gi rett til å bli bosatt utenfor mottak.
  • Umuliggjøre familiegjenforening de første årene i Norge.
  • Svekke rettsikkerheten ved at det ikke skal være mulig å klage på å ha fått en slik tillatelse. I praksis betyr dette at man kan si at alle syrere skal ha midlertidig tillatelse i 2 år før man overhode ser på asylsaken, før det gis mulighet til å bosettes i kommune og før noen kan søke familiegjenforening.
  • Dårligere integrering.

Permanent oppholdstillatelse:

Å øke kravet fra 3 til 5 år vil ha negative konsekvenser på mange områder. De har foreslått dette tidligere, og vi skrev høringsbrev på det mai 2015, men reglene som nå foreslås er enda drøyere enn de som var på høring i mai. Vår høringsuttalelse fra mai.

De forslåtte innstramningene vil føre til:

  • Mishandlere får en gavepakke: Vi ser idag at mange kvinner og barn blir gående i forhold hvor de er utsatt for mishandling av frykt for å miste oppholdstillatelsen. Nå må de holde ut i 3 år. 5 År er lang tid. UDI og UNE praktiserer mishandlingspargrafen i utl loven § 53 strengt, og innvilger under 50 slike tillatelser i året. Dette er svært lite når man vet at UDI i 2014 innvilget totalt 5438 tillatelse i familiegjenforening med ektefelle/samboer.
  • Større usikkerhet med tanke på arbeidsledighet: For familiegjenforeningssaker hvor det er krav til inntekt, kan UDI/UNE ta tilbake tillatelsen om det viser seg at forsørgeren mistet jobben. Økt botidskrav betyr for mange at om forsørgeren blir arbeidsløs etter 4 år i Norge, risikerer man at familiemedlemmene mister oppholdstillatelsen.
  • Flere vanskelige saker hvor barns tilknytning til Norge må vurderes fordi en av foreldrene var så uheldig å miste jobben.
  • Krav om selvforsørgelse siste tre år: Høringsnotatet konkretiserer ikke hva som ligger i «selvforsørgelse». I følge VG uttalte høyre 21.12.15 at kravet innebærer krav til fast arbeid. Regjeringen har på den andre siden åpnet for mer bruk av midlertidige ansettelser.
  • Vanskelige saker om avveining mot «innvandringspolitiske hensyn» uten at høringsnotatet konkretiserer hva som ligger i dette. Det som er sikkert er at dette blir enda et moment som skal skjønnsmessig vurderes av UDI/UNE, og som vil kreve ressurser å behandle.

Asyl:

Forslaget vil fullstendig ødelegge rettsikkerheten for asylsøkere og er i realiteten et forøkt på å gjøre det å søke asyl ulovlig, hvilket er ensbetydende med å torpedere asylinstituttet. Forslaget vil føre til:

  • Torpedering av retten til å søke asyl gjennom å gi regjeringen fullmakt til å avvise alle som kommer over grense fra nordisk naboland, uten å se på saken og uten å vurdere om asylsøkeren faktisk kan oppholde seg trygt i et annet land. I tillegg blir det i praksis umulig å klage. Alt dette skal avgjøres av politibetjente på grensa uten å ha gått via UDI. Det vi har sett hittil med Storskog er bare en forsmak om alt dette blir vedtatt. Hvordan dette kan være i tråd med retten til å søke asyl om man er i Norge eller på norsk grense, jf utlendingsloven § 28, og flyktningkonvensjonen, er vanskelig å forstå.
  • Flere i limbo: Hva skjer med asylsøkerne Norge ikke vil realitetsbehandle saken til, og som ingen andre land vil ha tilbake?
  • Endre bevisbyrdereglene i asylsaker. Kort fortalt legges det opp til å gjøre det vanskeligere for asylsøkere å bli trodd i saken sin, og man går bort fra prinsippet om «grundig, individuell behandling» ved å forskriftsfeste at det kan ses hen til sakene til andre asylsøkere fra samme land.

Midlertidig opphold fram til fylte 18 for enslige mindreårige:

Dette vil bety å utvide en dårlig ordning man har hatt i flere år for barn fra 16-18, som meg god grunn har vært svært kontroversiell. Konkret vil forslaget føre til:

  • Utvide eksisterende, dårlig ordning til også å gjelde barn yngre enn 16 år, og gi den et langt større omfang (statistikk fra UDI viser at prosentandelen enslige mindreårige som innvilges 16-18 tillatelse tross alt er lav, 15 av over 1000 innvilgelser i 2015 og 21 av over 650 innvilgelser i 2014)
  • Liten forandring angående «ankerbarn»: En svært liten andel av barna under 18 som får opphold, får foreldre/søsken hit på familiegjenforening. «Ankerbarn»-problematikken er overdrevet.
  • At barnets beste ikke ivaretas, og at barna i åresvis må leve i usikkerhet.
  • Mange av barna blir syke og det som verre er.
  • Flere barn rømmer fra mottak og blir lette ofre for menneskehandel, prostitusjon etc.

Tilbakevirkende kraft:

Forslaget inneholder bestemmelser som virker grunnlovsstridige angående forbudet mot å gi lov tilbakevirkende kraft, jf. Grunnloven § 97. Det legges opp til at de strengere reglene for familiegjenforening, permanent opphold og asyl, skal gjelde for søknader som ligger til behandling og som potensielt ble levert inn lang tid før forslaget overhode ble sendt på høring.

Folk som søkte i god tro om å fylle vilkårene i gjeldende regelverk, risikerer altså å ha betalt søknadsgebyr, som for familiegjenforening er 5900 kroner, for så å få søknaden avslått fordi staten endret spillereglene underveis og tok gebyret.

Ved tidligere regelendringer har ordningen vært at de nye reglene gjelder fra datoen de nye reglene ble kunngjort.

Fingeravtrykk:

Forslaget åpner opp for lagring av fingeravtrykk for nær alle. Da burde det ikke lenger være nødvendig å gi folk avslag på søknad om reisebevis og utlendingspass, som for flyktninger er eneste, gyldige ID-papir i Norge. Uten dette kan man ikke få bankkort, førerkort, noen jobb som krever ID, slik som renhold, helsetjenesten, etc.

Rettsikkerhet og manglende klageadgang:

Å fjerne klagemuligheter er svært farlig i det man samtidig fjerner muligheten til å rette eventuelle feil i førstelinjen. Dette er særlig viktig når førstelinjen, om forslagene vedtas, for mange asylsøkere vil være en politibetjent på grensen. Det er ikke rimelig å legge et så stort ansvar på den enkelte politibetjent, særlig når det dreier seg om beslutninger som kan bety forskjellen på liv og død for den enkelte asylsøker. Den siste tiden har vist flere eksempler på hvor viktig klageomgangen faktisk kan være. For eksempel er praksis nå at UDI henviser til Dublinreturer til Ungarn, mens UNE ikke gjør dette. Med andre ord er klageomgangen essensiell i disse sakene. UNE har også fattet beslutning om å realitetsbehandle sakene til noen av asylsøkerne som ble returnert til Russland over Storskog, slik at disse nå må hentes tilbake til Norge.

Vi anmoder stortinget om å tenke seg om, og svarer gjerne på spørsmål.

Med vennlig hilsen

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)

Georg Schjerven Hansen