Tar man ikke det ene, så tar man det andre – de uføre skal svi

Ved framleggelse av statsbudsjettet i 2014 ble en rekke uføre opprørt og fortvilt, da de skulle miste barnetillegget. De sterke reaksjonene på å ta fra de som har minst, førte til at regjeringen måtte besinne seg. Med brask og bram proklamerte regjeringen at fra og med 2015 kunne uføre benytte sin «restarbeidsevne», og tjene så mye de evnet ved siden av pensjonen, uten at denne skulle bli berørt. Julegaven fra NAV var et brev til samtlige uføre med informasjon om de nye reglene angående inntekt i tillegg til pensjonen.

Som arbeidsgiver fikk vi lese brevet som vår nær blinde og 100 % uføre medarbeider hadde mottatt. Først ble han informert om at uførepensjonen fra 2015 skulle kalles uføretrygd. Uføretrygden skulle heretter bli skattet som vanlig inntekt, men størrelsen på trygden før skatt skulle bli høyere. Dette skulle utlikne den økte skatten. Altså regelendringer for ikke å endre noe, men som holder byråkratene beskjeftiget.

Videre i brevet blir den gledelige nyheten bekreftet, at vår kjære medarbeider nå kan tjene så mye han evner ved siden av sin trygd, uten at uføregraden blir redusert. Før 2015 har han kunnet tjene 1 G ( i 2014 kr 88.370) uten å få trekk i pensjonen. Fra og med 2015, kan han bare tjene kr. 60.000 uten at det får konsekvenser. 70 % av det han måtte tjene over dette beløpet vil bli trukket fra trygden, i tillegg til at barnetillegget vil bli redusert.

Vi satt oss sammen og regnet på det. Vi kom fram til at dersom han skulle tjene det samme beskjedne beløpet på 1 G i år som i fjor, ville han sitte igjen med ca kr. 4000 netto av de kr 28.000 som overskrider det nye maksbeløpet. Og skulle han ha evne til å tjene mer, vil han først få redusert trygden 70 øre pr krone han tjener, og deretter må han betale skatt av lønna. Netto sitter han igjen med kanskje 15 % av lønnsinntekten. Dette skulle være regjeringens store gulrot og motivasjon for at de uføre skulle utnytte sin «restarbeidsevne».

Skal en 100% uføretrygdet komme bedre ut av det med de nye reglene enn de gamle, må han eller hun ha en arbeidsinntekt som av åpenbare årsaker er uoppnåelig for andre uføre enn overbetalte konsulenter. Vår dyktige medarbeider som har jobbet en årrekke deltid på SEIF sa: «Jeg vil gå ned i lønn». Skulle han tjene såpass at han ble sittende igjen med noe, ville han måtte presse seg selv helsemessig mer enn han våget, konstaterte vår medarbeider. Og etter dette fryktet han at myndighetene ville endre reglene igjen, slik at uføregraden hans ville bli satt ned, om han skulle klare å jobbe mer. Han har mistet tilliten.

Kanskje deler han nå denne mistilliten med de rundt 300.000 andre uføretrygdede i Norge.

I raushet og tillit skal landet videre bygges!

Gerd Fleischer og Georg Schjerven Hansen