Korttidshukommelse og absurd ressursbruk

Dette er historien om hvordan en kvinne fra Eritrea, la oss kalle henne Aster, endte opp som en av de stadig flere ID-løse med lovlig opphold og flyktningestatus i Norge.

Aster ankom Norge med en kopi av sitt eritreiske ID-kort. Originalen var forsvunnet under flukten. Hun fremla kopien for norske myndigheter, og en tid etterpå fikk hun vedtak fra UDI om at oppholdstillatelse med flyktningestatus og reisebevis var innvilget. Hennes nye liv i Norge kunne begynne.

I Asters første vedtak fra UDI om innvilget tillatelse og reisebevis står følgende: Søkeren har lagt frem følgende dokumentasjon på sin identitet: kopi av eritreisk nasjonalt id-kort og id kort fra nasjonaltjenesten i original.

Men ID er blitt et svært prioritert område for myndighetene. Noen fant ut at politiet skulle sjekke om kopien av ID-kortet hennes var ekte. Politiet konkluderte bare med at kopien var nettopp en kopi.

Et halvt år etter at Aster fikk opphold, fikk hun varsel fra UDI om at de ville trekke tilbake oppholdstillatelsen hennes. Dette fordi kopien av ID kortet hennes viste seg å være nettopp en kopi. De glemte grunnlaget for sitt første vedtak, og hevdet at hun ikke hadde vært ærlig med norske myndigheter. UDI fattet deretter et vedtak om å ta tilbake både oppholdstillatelsen og reisebeviset. Samtidig innvilget de ny oppholdstillatelse, men denne gangen uten reisebeis. Slik har Aster nå blitt en av de stadig flere ID løse i Norge, med lovlig opphold som konvensjonsflyktning. Uten reisebevis er hun fratatt muligheten til å opprette bankkonto, studere, ta førerkort eller jobbe som vaskehjelp, for å nevne noe.

SEIF har klagd på vedtaket og vist til at UDI selv, da Aster først fikk innvilget opphold, skrev at hun hadde levert kopi av ID-kort. Å deretter hevde at hun har løyet fordi politiet fant tid til å slå fast at den innleverte kopien var nettopp en kopi, kan ikke beskrives som annet enn absurd.

Politiet har brukt tid og ressurser på å konstatere at kopien alltid hadde vært en kopi. UDI har fattet 2 nye, og unødvendige vedtak i saken, og klagen går fort videre til UNE.

Dette er en absurd bruk av ressurser for å komme fram til ubegripelige beslutninger. For Aster stenges dørene i Norge, mens UDI og politiet, som klager over knappe ressurser, åpenbart har ressurser nok når de vil. I Asters sak har UDI fortsatt sjansen til å erkjenne det åpenbare og gi henne tilbake reisebeviset.

Georg og Gerd