Familieskjebne hviler på barneskolestil til UNE

Både norsk lov og barnekonvensjonen slår fast at barn har rett til å høres i saker som angår dem selv. Her en en liten historie om hvordan Utlendingsnemda (UNE) praktiserer lovverket.

En familie, som hadde vært i Norge over 5 år, henvendte seg til SEIF for hjelp til å klage på avslag på asyl. Vi gjorde dette basert på foreldrenes historie. Over 6 måneder senere fikk vi brev fra UNE med svarfrist på under 2 uker. Der skriver UNE: Det informeres om at barn som er i stand til å danne egne synspunkter har rett til å gi uttrykk for disse, jf barnekonvensjonen art. 12. Barna har derfor anledning til å uttale seg om forhold vedrørende deres tilværelse i Norge, herunder skole, fritidsaktiviteter og tilværelse forøvrig. Vi etterspør spesielt en uttalelse fra (familiens 12 år gamle sønn).

I utgangspunktet så dette bra ut. Vi antok at UNE ville vurdere familiens situasjon grundig, også situasjonen til barnet. Da er det vanlig at andre uttaler seg om barnets tilknytning til riket, slik som skole, fritidsklubber etc, i tillegg til barnet selv. Det kan lett koke ned til attester på «godt likt barn», men det er en annen historie.

Da det tar tid å innhente slike uttalelser, ringte vi saksbehandleren i UNE for å be om forlenget frist. Etter 3 arbeidsdager fikk vi omsider tak i saksbehandleren som forklarte at fristen ikke kunne forlenges. Dette fordi saken skulle behandles i nemdmøte få dager etter.

Det er sjelden med nemdmøte, som betyr at UNE kaller inn nemdmedlemmer utenfra som skal dømme i saken. Stort sett får de det gjelder personlig møte og forklare seg.

Saksbehandleren presiserte at foreldrene ikke skulle møte nemda og heller ikke 12-åringen. Det eneste nemdmøtet skulle vurdere var barnets tilknytning til riket, og dette skulle 12-åringen dokumentere ved å skrive stil til UNE. Denne stilen skulle avgjøre hele familiens skjebne i Norge. Brev om dette hadde UNE sendt noen uker tidligere, men til feil adresse.

Slik ble det opp til guttens skriveferdigheter å dokumentere at han er «norsk nok» til at han og familien skal få bli i Norge.

Gutten skrev stilen sin for hånd, som åpner med «kjære UNE» og fortsetter på klingende nynorsk om sine aktiviteter på skolen, fritiden og blant venner.

Forhåpentligvis verdsetter UNE de litterære kvalitetene til gutten de ikke ville møte, men er det slik barn skal bli hørt i UNE?

Hele familiens skjebne avhenger av en barneskolestil på 3 sider. Vi håper gutten ikke har fått vite hvilket ansvar han ble pålagt av UNE i nemdmøte og in absentia.

Gerd Fleischer
Georg Schjerven Hansen