UNEs Orwellske kreativitet

Regelverket om innvandring til Norge er komplisert. Dette gjelder ikke minst for nyankomne innvandrere og asylsøkere som ikke snakker norsk. En hovedregel er at mennesker som blir innvilget asyl i Norge, har rett til familiegjenforening med ektefelle og barn. Det må søkes spesifikt om familiegjenforening, og dette innen et år etter at man har fått asyl.

Som nyankommet er man prisgitt at informasjonen norske utlendingsmyndigheter og advokater kommer med, er korrekt – noe som langt fra alltid er tilfellet. Her er en alt for vanlig historie om hvor ille det kan gå.

La oss kalle dem Adam og Eva, paret med barn som måtte flykte fra hjemlandet. Adam flyktet først, deretter Eva med barnet. De kom bort fra hverandre under flukten og fant hverandre først igjen i 2010 etter flere år på flukt. I mellomtiden hadde Adam fått oppholdstillatelse i Italia, mens Eva og barnet hadde fått asyl og oppholdstillatelse i Norge.

Adam søker oppholdstillatelse:
Lykkelige over å ha funnet sammen igjen, kom Adam til Norge og gikk Adam til politiet for å søke om oppholdstillatelse for å bo sammen med Eva og barnet her. Politiet registrerte dette som en søknad om asyl. I politirapporten kan vi lese at Adam blant annet sa: Jeg fortalte til politiet igår at jeg kom på grunn av familien. Jeg sa til dem at jeg vil søke om familiegjenforening, men de sa at det var det samme og at jeg bare kunne søke om asyl.

Adam fikk beskjed av politiet om å vente på svar på sin asylsøknad. Han fikk ingen beskjed om å søke familiegjenforening. Adam gjorde som han ble fortalt, og ventet.

1. Avslag:
Siden Adam allerede hadde oppholdstillatelse i Italia, fikk han avslag på asylsøknaden sin i Norge. I det skriftlige avslaget på norsk, henviste UDI ham til å søke familiegjenforening. Utlendingsmyndighetene oppnevnte advokat for å bistå Adam.

Advokaten:
Adam snakket med advokaten han fikk oppnevnt, som sendte klage i Adams håpløse asylsak. Advokaten forklarte ikke Adam at han måtte søke familiegjenforening. Hun skrev i asylklagen til UDI at Adam ikke hadde forstått at han må levere en egen søknad om familiegjenforening. Hun ba om tid for at Adam kunne finne ut av reglene på egenhånd. Advokaten avsluttet asylklagen med å skrive følgende om familiegjenforening: Det er ikke denne advokatens ansvar å sørge for den typen bistand og de må finne fram til noen som kan gi veiledning om fremgangsmåter.

Adam fikk endelig avslag på sin asylsak fra Utlendingsnemda, og oppsøkte sommeren 2012 SEIF hvor han fikk hjelp til å fremme søknad om familiegjenforening.

Endelig familiegjenforening?
Søknaden om familiegjenforening ble omsider behandlet. Det var bare et problem, at søknaden var fremmet for sent. Adam skulle i følge reglene ha søkt familiegjenforening innen et år fra da Eva fikk innvilget asyl. Han hadde riktignok søkt opphold tidsnok, men på grunn av informasjonen han fikk fra politiet og advokaten, hadde han søkt feil type opphold – asyl og ikke familiegjenforening.

Hvem har skylda?
Utlendigsmyndighetene kunne ha innvilget Adams søknad, om de hadde innsett at søknaden ble levert for sent på grunn av «forhold utenfor søkers kontroll» (utlendingsforskriften § 10-8, femte ledd). Hva kan så Adam, nyankommet og uten kjennskap til regler og språk i Norge, forventes å ha kontroll over?

Er det innenfor hans kontroll at norsk politi ber ham om å søke asyl og ikke informerer om at han burde søkt familiegjenforening? Er det innenfor Adams kontroll at advokaten som norske utlendingsmyndigheter oppnevnte for ham, og som skulle hjelpe ham, ikke gadd å informere ham? I asylklagen til Adam skrev hun ordrett at han burde søkt familiegjenforening, men at advokaten ikke så det som sin jobb å fortelle Adam dette.

Utlendingsnemdas vedtak, familiegjenforening:
UNE svarer om advokatens asylklage: Uttalelsen viser at advokaten var klar over at klageren burde fremsette søknad om familiegjenforening på et tidspunkt som fortsatt var innenfor ettårsfristen i § 10-8 femte ledd.(…) At advokaten avslutter brevet med å påpeke at hun ikke kan bistå med orientering av regelverk og rettigheter ved familieinnvandring, kan ikke føre til annet resultat.
(…)Klageren identifiseres med advokaten og følgelig var det ikke utenfor klagers kontroll at familiegjenforeningssøknad ikke ble fremmet tidligere.

UNEs resonnement kan bare sammenliknes med Orwellsk nytale.
-For det første krever UNE godt utviklede telepatisk evner av Adam, slik at han kunne ha lest tankene til advokaten om det hun ikke informerte om.
-For det andre sier saken noe om kvaliteten på advokatene utlendingsmyndighetene oppnevner i utlendingssaker.
-For det tredje sier UNE at udugelig og vrangvillig saksbehandling fra utlendingsmyndigheter og deres advokater, er den enkeltes tragedie som overhode ikke angår UNE.

Adam og Eva bor fortsatt i forskjellige land. SEIF har klaget saken inn for Sivilombudsmannen. Hadde Adam og Eva fått korrekt informasjon allerede i 2010, ville de vært gjenforent i Norge forlengst.

Georg Schjerven Hansen
Gerd Fleischer