En skitten start på året

Vi på SEIF opplever ofte at folk kommer til oss og forteller om problemer på jobben. Det kan være manglende arbeidskontrakt, muntlige oppsigelser, betaling for færre timer enn de jobber, og lavere lønn enn lovpålagt tariff, for å nevne noe. Svært mange kjenner heller ikke til sine rettigheter og regelverket i Norge etter kort botid i landet. Renholdsbransjen er blant de verste.

De siste årene har myndighetene innført en rekke tiltak for å rydde opp i renholdsbransjen, slik som lovpålagt tarifflønn, krav om eget ID-kort for renholdere og flere andre andre krav til bedriftene. Dette har tidvis ført til absurde situasjoner hvor folk med arbeidstillatelse ikke har kunnet jobbe som renholdere, slik vi beskrev i innlegget «Utilsiktet yrkesforbud?».

Man skulle tro at alle disse tiltakene hadde sørget for at renholdsbransjen ble ryddigere, men årets første uke på SEIF har vist oss meget klart at bransjen fortsatt er skitten. Det virker å være svært enkelt for renholdsfirmaene å bryte renholdernes fundamentale rettigheter. Her er to eksempler på dette som av hensyn til at sakene er pågående er anonymiserte.

1: En kvinne som hadde vasket restauranten på et av Oslos mest anerkjente hoteller, kom til oss og fortalte at hun hadde vasket der i et år og fikk betalt ca 80 kroner timen. Hun hadde bedt om arbedskontrakt flere ganger uten å få det. Lønnen hennes var halvparten av lovpålagt minimumstariff for renholdere som for tiden er 161,17 kroner timen. Selv om kvinnen hadde alle sine papirer i orden i Norge med gyldig arbeids- og oppholdstillatelse, hadde hun funnet seg i dette fordi hun tross alt hadde en jobb. Kvinnen ønsket ikke å bli utnyttet lenger og ba om vår bistand.

2: En annen kvinne hadde jobbet for et renholdsfirma, og fått muntlig beskjed om at hun ikke lenger hadde jobb. Kvinnen hadde aldri fått kontrakt, lønnslipper eller skriftlig oppsigelse, som alle er lovpålagte minimumskrav i ethvert arbeidsforhold. Uten lønnslipp eller annen dokumentasjon kunne vi ikke se om kvinnen faktisk hadde fått betalt for alle timene hun hadde jobbet. Vi kunne heller ikke se om det var trukket skatt og om skattetrekket hadde gått til kemneren eller i lomma på arbeidsgiver.

Vi sendte brev til renholdsfirmaet hvor vi ba om kontrakt, lønnslipper og eventuell oppsigelse. Svaret kom fra firmaets regnskapsfører, som viste seg å være en av Norges største banker. Svaret inneholdt verken arbeidskontrakt eller kopi av oppsigelse. Dette stusset vi over og ringte derfor regnskapsfører. Vi spurte om det hadde seg slik at banken ønsket å representere et firma som ikke gir sine ansatte arbeidskontrakter og sier opp folk muntlig. Svaret var overraskende nok at banken var fullt klar over firmaets praksis med manglende arbeidskontrakter og muntlige oppsigelser. Vi påpekte at det renholdsfirmaet gjør er klart ulovlig.

Banken har nå fått en uke på seg til å avgjøre om de vil representere renholdsfirmaet og alle dets ulovligheter eller ikke. Vi har opplevd tidligere at useriøse arbeidsgivere har blitt representert av Næringslivets hovedorganisasjon (NHO). Da har stort sett NHO trukket seg fra saken når alle ulovlighetene har blitt påpekt.

Til tross for klare regler og påbud, er det tydeligvis fullt ut mulig å ikke følge reglene. Man kan jobbe synlig som renholder på velrenommerte hoteller uten lovpålagt ID-kort, og store banker stiller gjerne som regnskapsfører og representerer renholdsfirmaer som åpenbart bryter loven. Når så mange rundt renholdsfirmaene ikke bryr seg om ulovlighetene, kan mange i bransjen fortsette med ulovligheter.

SEIF får nok mye å gjøre med renholdsbransjen også i 2014.

Georg Schjerven Hansen