En julefortelling

Vi tar juleferie til 6. januar, og avslutter året med en julefortelling fra virkeligheten.

En familie bestående av mor, far og 4 barn måtte flykte fra hjemlandet sitt og levde under kummerlige forhold i en flyktningeleir i Sudan. Den eldste av barna på 17 år, la oss kalle henne Naima, ville hjelpe foreldrene og småsøsknene. Så hun dro fra flyktningeleiren for å finne arbeid. Lønnen ville hun sende til familien. Som mindreårig flyktning fant hun bare jobb som hushjelp hos en velstående familie.

Naima jobbet dag og natt for å tjene penger til familien sin, men da hun ba om lønn, ble hun sperret inne. Hun måtte fortsette å arbeide, men nå som husslave uten lønn. Når arbeidsdagen var over, ble hun låst inne på et rom. Hvis hun protesterte ble hun slått. Kontakt med sin egen familie eller andre utenfor huset kunne hun bare glemme.

Tilbake i flyktningeleiren fikk familien en drøm oppfylt. De ble utvalgt av Norge som kvoteflyktninger og fikk alt ordnet slik at de kunne komme til Norge. Familien forsøkte å finne den bortkomne datteren, som også skulle få være med, men uten hell. Hele familien gledet seg over å komme til Norge, men var fortvilet over hva som nå ville skje med Naima.

Mer enn et år etter at hun forlot familien, klarte Naima endelig å rømme fra fangenskapet. Hun dro tilbake til flyktningeleiren for å finne familien sin, men de hadde måttet reise uten henne. De som drev flyktningeleiren hjalp henne å kontakte familien i Norge. De hjalp henne også å kontakte ambassaden for å søke om å bli gjenforent med foreldre og søsken i Norge.

Etter 8 måneder kom svaret fra UDI. De avslo søknaden fordi Naima, mens hun satt i fangenskap, hadde fylt 18 år og nå var å regne som voksen. Hun hadde derfor ikke rett til familiegjenforening. UDI fulgte blindt regelverket som sier at foreldre kan få gjenforening med et barn opp til 21 år, men da er et av kravene at de må ha fast fast jobb med en viss inntekt. Etter kort tid i Norge gikk foreldrene fremdeles på norskkurs og kunne ikke innfri dette kravet. Naimas situasjon kvalifiserte etter UDIs syn ikke til å ta «sterke, menneskelige hensyn».

De fortvilte foreldrene tok kontakt med SEIF og fortalte oss historien om Naima. Vi klaget inn saken til UDI, hvor vi beskrev Naimas historie nærmere. UDI fant fremdeles ingen grunn til å vise «sterke, menneskelige hensyn», så saken gikk videre til UNE. Det tok nesten et år før UNE bestemte seg for hva som skulle skje med Naima.

UNE vedtok faktisk at Naima skulle få komme til sin familie i Norge, alle hensyn tatt i betraktning. Dette skjedde høsten 2013, og kanskje rekker Naima å komme og være sammen med familien sin til jul.

God jul og godt nytt år fra oss alle på SEIF