Utilsiktet yrkesforbud?

For litt siden skrev vi om flyktningene i Norge som ikke får ID-papirer, i «Anerkjent flyktning – papirløs innbygger». Et konkret eksempel på hvor absurd og umulig tilværelsen blir, er Tsegays historie. Han har nå blitt oppsagt fra jobben sin som renholder fordi han ikke har ID-papirer.

Tsegay kom til Norge som flyktning fra Eritrea. Etter en lang reise gjennom ørkenen til Libya, var han en av de heldige som kom seg helskinnet frem til Italia som båtflyktning. Forbi Libyas mange asylfengsler og grensevakter, og over middelhavet i overfylt båt uten å drukne som så mange andre.

Han hadde fått ett råd gang på gang på reisen: Ikke oppgi ditt riktige navn i Italia, da ender du som tigger i Italia. Tsegay fulgte rådet. Han kom seg etterhvert videre til Norge og søkte asyl. Han fortalte norske myndigheter reiseruten, at han hadde vært i Italia og navnet han oppga der. Etter noen tid fikk Tsegay svar fra UDI, han fikk innvilget asyl i Norge, oppholds- og arbeidstillatelse med flyktningestatus. I samme vedtak stod det at han ikke fikk reisebevis, som er det eneste gyldige ID-papiret for en flyktning i Norge.

Vi på SEIF får mange henvendelser fra renholdere. Bransjen som vasker Norge ren, er selv ganske skitten. Myndighetene har de siste årene forsøkt å rydde opp i bransjen. Ett ledd denne opprydningen, var å innføre «Forskrift om offentlig godkjenning av renholdsvirksomheter og om kjøp av renholdstjenester». En av de sentrale bestemmelsene her er krav om at alle renholdere skal ha ID-kort. Dette betyr yrkesforbud i renhold for personer med arbeidstillatelse som nektes ID-papirer.

Tsegay var så heldig at han fant jobb etter ganske kort tid i Norge, og gledet seg til å kunne forsørge seg selv uten hjelp fra det offentlige. Men han har ikke reisebevis, og får ikke ID-kort som renholder. Renholdsfirmaet kunne ikke gjøre annet enn å si ham opp fordi de må følge regelverkets krav om ID-kort. Tsegay er fortvilet og er fratatt sjansen til å stå på egne ben i Norge. Han må nå ha hjelp av det offentlige.

SEIF har klaget på vedtakene om å nekte reisebevis, altså ID-papir. Vi mener dette er brudd på Norges forpliktelser etter flyktningekonvensjonen og brudd på norsk lov. Saken ligger nå hos UNHCR og Sivilombudsmannen da både UDI og UNE har opprettholdt avslagene uten å behandle våre anførsler.

I mellomtiden lurer Tsegay på hva han skal gjøre. Han har gått en stund på norskkurs, og ønsker å jobbe. Firmaet som først ansette og så måtte sparke ham, ønsker at han skal jobbe. Myndighetene ønsker at han skal jobbe, men forbyr ham samtidig å jobbe. Alle ønsker at Tsegay skal jobbe, men uten ID-papir får han ikke lov av staten til å jobbe som renholder. Så Tsegay fortsetter å være avhengig av hjelp fra det offentlige for å dekke husleie og mat. Alle taper på dette, og Tsegay ser nå etter jobb hvor han ikke trenger ID-papir. Å få jobb uten ID er ikke lett.

Vi håper myndighetene nå får øynene opp for kafkatilværelsen som tilbys flyktningene som får innvilget asyl, men som nektes ID-papirer. Det kan neppe hevdes å være god integreringspolitikk å i praksis gi nyankomne yrkesforbud i en rekke yrker, selv renhold. For Tsegay og flere blir muligheten til en normal tilværelse i Norge med jobb, ødelagt. I stedet blir de klientifisert og avhengige av hjelp. Hva tjener det til å gi Tsegay og andre i hans situasjon yrkesforbud?

Georg Schjerven Hansen