Anerkjent flyktning – papirløs innbygger.

(En noe forkortet versjon av innlegget står på trykk i Dagbladet 15.08.13)

Tenk deg et liv som lovlig innbygger i Norge uten ID-papirer. Å aldri kunne legitimere deg. Tenk deg å søke jobb uten å kunne vise arbeidsgiver hvem du er. Tenk deg å skulle få lønn men ikke kunne åpne bankkonto.

Dette er realiteten for mange flyktninger i Norge i dag, som er innvilget oppholdstillatelse og flyktningestatus. Politikere og myndigheter har understreket hvor viktig det er å kjenne identiteten til de som søker opphold, og at man skal slå hardt ned på «identitetsjuks». Dette vil de fleste si seg enige i, men disse utspillene har fått konsekvenser som kanskje er mindre kjent.

Tenk deg at du, i likhet med de fleste som søker asyl, kom til Norge med hjelp av en smugler. Du flyktet fra landet ditt, fra forfølgelse, og smugleren var den eneste du kunne stole på under den lange og vanskelige ferden til Norge. Smugleren sa gang på gang at du ikke skulle fortelle norske myndigheter hvem du er. Du hørte på rådet, men skjønte etter noe tid at dette var dumt og la kortene på bordet. Du får innvilget asyl i Norge, og tenker at livet her kan begynne.

Kort tid etter kommer beskjeden om at du ikke får reisebevis på grunn av tvil om identitet. Reisebevis er det eneste gyldige ID-papiret du kan få som flyktning i Norge. Som flyktning får du selvsagt ikke pass fra hjemlandet, noe også norske myndigheter påberoper seg å forstå. Likevel krever de et slikt pass, og gir deg ikke reisebevis i Norge. Dette er en straff de ilegger deg for å ha fulgt det dårlige rådet «hjelperen» ga deg da du først kom hit, og tvil om identitet hefter ved deg for alltid.

Dette blir du konstant minnet på, hver gang du skal søke en jobb, skoleplass, åpne bankkonto, motta lønn, betale regninger, etc. De enkleste og mest nødvendige hverdagshandlinger blir vanskelige, og det er ingenting du kan gjøre for å løse problemet. Du føler deg fort som en ugyldig innbygger.

I følge flyktningekonvensjonen, som Norge har ratifisert, skal enhver flyktning som ikke er i besittelse av pass, gis identitetspapirer. Enhver flyktning skal gis reisebevis med mindre tvingende hensyn til nasjonal sikkerhet og offentlig orden er til hinder for det , jf. flyktningekonvensjonens artikler 27 og 28. Hvilke «Tvingende hensyn til nasjonal sikkerhet og offentlig orden», tilsier at disse anerkjente flyktningene ikke kan få reisebevis?

I mange tilfeller hvor vi klager inn enkeltsaker til UDI/UNE, har de gjengitt SEIFs henvisning til flyktningekonvensjonen i saksresymeet, men i deres vurderinger har de nonchalant valgt å overse konvensjonen, og fattet sine vedtak som om den ikke eksisterte. Er det greit at norske myndigheter bryter en konvensjon Norge er bundet av, og behandler disse flyktningene som ugyldige innbyggere?

SEIF sender derfor brev til FNs høykommissær for flyktninger, og ber om at disse bruddene på flyktningekonvensjonen undersøkes.

Georg Schjerven Hansen