På flukt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold.

Rask og smidig krisehjelp:
Den første handlingsplanen mot tvangsekteskap fra regjeringen, kom ut i november 1998. Fra 1999 har SEIF arbeidet systematisk med praktisk bistand til de unge på flukt, og etterhvert i godt samarbeid med Røde kors krisetelefon mot tvangsekteskap, opprettet i 2000. Etter intenst arbeid på begynnelsen av 2000-tallet, fikk vi myndighetene med på å opprette kriseleiligheter rundt om i landet, og disse skulle disponeres av SEIF og Røde kors. Vi fikk også gjennomslag for fri rettshjelp til de unge. De unge kunne få hjelp fra advokat til navneendring og sperret adresse, som ble innvilget i skattedirektoratet.

For SEIF er det sentralt at unge i krise skal få en smidig og effektiv krisehjelp. De unge kunne komme til SEIF, også etter kontortid, og dersom de måtte flykte fra familien samme dag, hjalp vi med det. Sammen med den unge ble tryggest mulig bosted valgt, den unge ble satt på tog eller fly og i andre enden ventet en medarbeider fra et av SEIFs avdelingskontorer. Mens den unge ble etablert i kriseleilighet tok SEIF kontakt med alle de offentlige etatene som måtte inn i bildet: Politi, NAV, skole, advokat, osv. I andre tilfeller kunne flukten planlegges med litt bedre tid, etter en eksamen eller før sommerferie til foreldrenes hjemland. Men uansett skal en ungdom i krise vite at vi er der for å hjelpe. De er ikke alene. Og SEIF følger opp i årevis framover. Samarbeidet med de offentlige etatene gikk også på skinner.

Byråkratiet tar over:
I 2008 kom en ny handlingsplan mot tvangsekteskap og æresrelatert vold. Forskere og byråkrater ble da enige om at arbeidet mot tvangsekteskap skulle være det offentliges ansvar. Kriseleilighetene skulle nå administreres av det offentlige, og de unge skulle bli fulgt opp av kommunalt ansatte mens de bodde i kriseleilighet, maks 6 måneder. Etterhvert har også KRIPOS overtatt arbeidet med navneendring og sperret adresse.

SEIF har gjentatte ganger påpekt faren for byråkratisering av bistanden. Svært sårbar ungdom har behov for noen som lytter og hjelper, ikke byråkrati og skjemavelde.

Et levende eksempel fra 2013 viser hvor galt det har gått!

Byråkratisk runddans:
I april i år oppsøkte en 21 år gammel jente SEIF for hjelp til å flytte fra familien etter gjennomførte eksamener i juni, men før planlagt ferie. Jenta hadde vært utsatt for vold fra far, i tillegg til at hun var fullstendig overvåket og kontrollert av familien. I sommer var hun redd for å bli tvangsgiftet. Flukten måtte skje umiddelbart etter siste skoledag. Vi hadde derfor tid til å planlegge flukten sammen med jenta.

I begynnelsen av mai tok vi kontakt med IMDIs kompetanseteam som nå disponerer leilighetene. Etter noen dager fikk jenta tilbud om å bo i et bokollektiv i en by hvor jentas familie hadde nære venner, og hun kunne derfor ikke flytte dit. Jenta fikk samtidig beskjed om at før de kunne vurdere hennes søknad om trygt bosted, måtte hun innhente en sikkerhetsvurdering fra politiet. I slutten av mai fikk jenta avtale med politiet for denne sikkerhetsvurderingen. Der fikk hun vite at de ikke kunne gi henne en slik vurdering før hun visste hvor hun kom til å flytte. Og forresten, mente politiet at jenta ikke var klar for flytting ennå, at hun kanskje ikke forstod hva det innebar å bryte med familien… I begynnelsen av juni fikk jenta tilbud om å bo i bokollektiv i en annen by, hvor hennes bror ofte besøkte nære venner. Dette kunne heller ikke bli et trygt bosted for jenta. Flere tilbud fikk hun ikke.

De offentlige apparatet forutsetter at de unge alene skal mestre denne runddansen mellom politi og flere andre offentlige instanser. Denne jenta, i likhet med de fleste andre, ville ha gitt opp dersom ikke SEIF hadde vært med henne hele veien.

Som i en rekke andre slike saker med ungdom på flukt fra tvang og vold, ble det opp til SEIF å finne et trygt sted, for så å gi all den praktiske hjelpen i forbindelse med flytting. Som et siste forsøk på å få hjelp fra det offentlige, ba SEIF politirepresentanten i Kompetanseteamet om å kontakte familien til jenta og informere dem om at jenta flyttet av egen fri vilje. Dette kunne de ikke gjøre, da det ikke var deres sak.

SEIF har nå hjulpet jenta til å flytte til trygt sted og hjelper henne videre med alt det praktiske: Skoleplass på det nye bostedet, støtte fra NAV, søknad om studenthybel, navneendring og sperret adresse og alle de andre sikkerhetstiltakene som må være på plass for å trygge jenta. Og sist men ikke minst vil vi følge henne opp og være der for henne så lenge hun har behov for det.

Svært sårbar ungdom har fått det vanskeligere når krisen er størst. Frivillige organisasjoner, som SEIF, har fått det tyngre når vi skal hjelpe ungdommen. I 2012 bistod SEIF 60 ungdommer på flukt fra vold og tvangsekteskap.

Gerd Fleischer og Georg Schjerven Hansen