Kreativt faenskap

Vi ser stadig oftere vedtak myndighetene som gir inntrykk av at noen har brukt all sin kløkt og kreativitet på å klare å avslå noe som burde vært innvilget. Her er et av vårens eksempler fra UNE, undertegnet av nemndleder.

Kvinnen det gjelder kom til Norge og søkte asyl og forklarte i den forbindelse at hun hadde flyktet fra Eritrea. UDI og UNE avslo søknaden fordi hun ikke hadde dokumentert å være fra Eritrea. Etter dette fikk kvinnen utstedt eritreisk pass, og hun klaget saken inn til UNE på nytt. Denne gangen benekter ikke UNE at hun er eritreisk statsborger, men avslår likevel søknaden med følgende argumentasjon om hvorfor landet hun er statsborger av ikke er hennes «hjemland»:

«UNE mener det forhold at eritreiske myndigheter anser klageren som eritreisk statborger ikke automatisk tilsier at klageren skal vurderes opp mot retur til Eritrea.

Det følger av § 28 at det i de tilfellene der asylsøkeren er ute av stand til, eller på grunn av en velbegrunnet frykt for forfølgelse er uvillig til, å påberope seg sitt «hjemlands» beskyttelse, at flyktningstatus skal anerkjennes. Ettersom klagerens asylanførsler er knyttet opp mot retur til Eritrea må UNE ta stilling om Eritrea er klagerens «hjemland».

En utlendings «hjemland» vil som oftest være sammenfallende med utlendingens statsborgerskap. Et statsborgerskap er imidlertid kun et rettslig bånd mellom en person og en stat. «Hjemland» i utlendingslovens forstand kan derfor ikke være ensbetydende med hvilket land utlendingen er statsborger av. I motsatt fall vil det kunne medføre at en person som har fått avslått søknad om beskyttelse i forhold til land/stat X, vil kunne bytte statsborgerskap og dermed måtte vurderes opp mot retur til land Y. UNE mener klageren ikke får et beskyttelsesbehov overfor et land ved å erverve dette lands statborgerskap.

Hva som er klagerens hjemland i relasjon til utlendingsloven vil være en sammensatt vurdering, der det blant annet legges vekt på hva som er utlendingens fødeland, hvor han eller hun er vokst opp, hvilket land utlendingen har reist ut fra, statborgerskap og til hvilket land utlendingen kan returnere.»

Det er utrolig at UNE fortsatt tillater seg å se på statsborgerskap kun som en formalitet. Særlig etter at UNE i 2015 tapte i Høyesterett i Mariasaken, hvor Høyesterett slo fast at et statsborgerskap ikke bare er en formalitet, og skrev: «Statsborgerskap utgjør, etter mitt syn, et grunnleggende rettslig, sosialt og psykologisk bånd, som kan være av avgjørende betydning for et menneskes identitet og utvikling gjennom hele livet, fra fødsel til død.»

Nemndleder viser til utlendingsloven § 28, og radbkrekker hele loven. Hadde han lest videre til lovens § 30, ville han sett at statborgerskap er et avgjørende moment, i tillegg til andre forfølgelsesgrunner. Men slike vedtak får man når loven ikke passer med det avslaget nemndleder åpenbart ønsket å skrive.

Nemdleders definisjoner minner om Sør Afrika under Apartheid hvor svarte borgere ble henvist til sine «homelands» i stedet for å være fullverdige, sydafrikanske statsborgere. Kreativt faenskap i et nøtteskall.

Gerd Fleischer og Georg Schjerven Hansen

Frydprisen 2016 til SEIF

SEIF ble tildelt årets frydpris for vårt arbeid for skeive flyktninger, innvandrere og asylsøkere. Vi er svært glade for prisen og anerkjennelsen fra det Skeive miljøet for vårt arbeidet med denne svært sårbare gruppen, og tar dette som en oppfordring til å stå på framover.

Selv om mye har gått riktig vei i Norge, står vi midt oppi flere kamper for skeive flyktninger og asylsøkere. Blant det mest aktuelle nå, er asyl og familiegjenforening. Her er det saker som trenger både støtte og oppmerksomhet. Vi jobber også med skeive ungdommer, barn av første generasjons innvandrere og flyktninger, som får store problemer med familien når det blir mistanke om legningen. Dette dreier seg om både gutter og jenter, som kan bli utsatt for press, «behandling», tvangsekteskap og det å skulle jules opp «til å bli ordentlig mann». SEIF har nettverk rundt om i landet for å bistå disse ungdommene.

Norge vil deportere homofile ugandere til Uganda:

Til tross for at Norge offisielt har vært svært kritiske mot hvordan skeive behandles i en rekke andre land, er historien en annen for flere av de skeive som har kommet til Norge og søkt asyl fordi legningen deres setter dem i livsfare i hjemlandet. Vi har derfor flere saker som nå må kjempes i retten fordi Norge ønsker å deportere homofile ugandere til Uganda. Bakgrunnen er at de det gjelder ikke har klart å bevise den homofile legningen sin for norske myndigheter. Utlendingsnemnda (UNE) har, uten å møte dem, insistert på at de ikke er homofile. For oss som faktisk har møtt dem, er det vanskelig å følge UNEs resonnement. Vår påstand er at disse rettssakene ikke ville vært nødvendig om UNE hadde tatt seg bryet med å møte dem.

Å bringe saker inn for retten, selv med pro bon juridisk bistand, koster penger i form av rettsgebyrer. SEIFs venner har derfor kronerulling for å samle inn penger til rettsgebyrene. Alle bidrag tas imot med stor takk til SEIFs venners konto 9001 20 79051

Norge nekter skeive flyktninger familiegjenforening:

Flere skeive flyktninger som har kommet til Norge og fått asyl, har en kjæreste som har måttet bli igjen som flyktning, kanskje i en flyktningeleir, kanskje utenfor, men i en vanskelig situasjon. Normalt har flyktninger rett til familiegjenforening med eksisterende familie, altså ektefelle/samboer og mindreårige barn.

Det enkle problemet for skeive flyktninger, er at ingen av landene de flyktet fra tillater likekjønnede ekteskap. Det gjør heller ikke flyktningenes naboland, slik at ingen skeive flyktninger har hatt noen reel mulighet til å inngå ekteskap før ankomst til Norge. Altså regnes de ikke som gift. Å dokumentere et samboerforhold i minst 2 år med offisielle dokumenter fra et land som forbyr likekjønnede forhold, er også umulig. Resultatet er innlysende: Skeive flyktninger har ikke rett til familiegjenforening på lik linje med andre.

Vi har kjørt saken gjennom UDI, UNE, Likestillingsombudet og til slutt Likestillingsnemda. UDI og UNE har avslått på grunn av ikke dokumentert ekteskap. Denne uka, samme uke som Regjeringen lanserte ny handlingsplan for skeive og Oslo feiret årets Pride, konkluderte Likestillingsnemda med at nektelse av familiegjenforening for Skeive flyktninger ikke er brudd på diskrimineringsloven om seksuell orientering, en lov som trådte i kraft i 2014 og som nettopp skulle beskytte mot slik diskriminering. Uttalelsen var så tannløs at det blir fristende å spørre om poenget med å ha en Likestillingsnemnd.

Dette var en trist uttalelse for de skeive flyktningene som den siste tiden har oppsøkt vårt kontor med spørsmål om hvordan de kan gjenforenes med kjæresten sin, en kjæreste som oftest oppholder seg i land hvor homofili er alt annet enn godtatt og ofte straffbart.

Vi vil i tiden framover kontakte politikere og andre for å få oppmerksomhet om denne kampen, og håper på støtte for en nødvendig regelendring som sikrer at også skeive flyktninger får rett til et familieliv.

Norge har vedtatt å prioritere skeive når det skal velges ut hvem som får komme til Norge som kvoteflyktninger. Dette er en liten gruppe, i 2014 ble det registrert noe over 70 asylsøknader på grunn av legning/seksuell orientering. Vi snakker altså ikke om såkalt «innvandringspolitiske konsekvenser» her.

Vårt arbeid fortsetter!

Mer om vårt arbeid med skeive kan leses i årsrapporten for vårt tiltak «likeverd» her.

Georg Schjerven Hansen

Regjeringens nye klasseskille

(Innlegget ble trykket i Dagbladet 25. mai 2016)

9. mai ble en historisk dag. For første gang er det å ha fulltidsjobb i Norge ikke nok til å oppfylle inntektsvilkårene for familiegjenforening med utenlandsk ektefelle, og ofte også barn. Regjeringen innførte et nytt klasseskille mellom lavtlønnede ufaglærte og den øvrige befolkningen. Før var kravet kr. 252 472 i brutto inntekt pr år. Nå heves det til kr. 305.200.

Kort fortalt var det slik at alle med lovlig lønn fulltidsjobb oppfylte det gamle underholdskravet, mens mange lavtlønnede nå ikke vil ha høy nok inntekt til å gjenforenes med sine kjære i Norge. Dette gjelder alle lavtlønnede, nordmenn som innvandrere.

Med dette ga regjeringen et skikkelig spark i baken til landets lavtlønnede, samtidig som de lavtlønnede hotellarbeiderne streiket. Regjeringen har sans for timing, kan man si! Det rammer ikke bare hotellarbeiderne, men også en rekke lavtlønnede innen pleie og omsorgsyrker, barnehageassistenter, butikkarbeidere og renholdere, for å nevne noen. Yrker som vil skrike etter arbeidskraft i årene som kommer, skal altså besettes av en underklasse uten rett til familieliv.

Den rødgrønne regjeringen foreslo de samme økning i inntektskravet i 2012, men var heldigvis lydhøre nok til å legge forslaget i skuffen. Like lydhøre har dessverre ikke dagens regjering vært. Og det, samtidig som at Erna Solberg, sammen med Ghanas president, i januar ble utnevnt til å lede en gruppe kjendiser som skal bistå FN i å nå de såkalt bærekraftmålene. Et av de viktigste bærekraftmålene her, som Erna Solberg altså skal kjemp for, er mindre ulikhet både i eget land og internasjonalt.

Å innføre et klasseskille som fratar lavtlønnede rett til familiegjenforening i Norge, rimer dårlig med å skulle fronte den internasjonale kampen mot ulikhet.

Regjeringen hevder økt inntektskrav vil føre til bedre integrering. Selv med utdannelse fra hjemlandet, vil de fleste innvandrere trenge mange år i norsk utdanning og arbeidsliv før de eventuelt får en faglært lønn som kan gi mulighet til familiegjenforening. Regjeringen sier altså at man skal stramme inn reglene for å få innvandrere ut i arbeid, men samtidig endrer de spillereglene slik at for eksempel en jobb på et pleiehjem ikke kvalifiserer til et familieliv.

Hvordan regjeringen skal lykkes med sine integreringsambisjoner og Erna Solberg med sin kamp mot ulikhet, blir en stadig større gåte. Det som dessverre ikke er noen gåte, er at vi fikk et nytt klasseskille i Norge 9. mai 2016.

Gerd Fleischer
Georg Schjerven Hansen

Bekymringsmelding om de foreslåtte innstramningene på utlendingsfeltet.

Til stortingspolitikerne:

Vi velger å rette en henvendelse direkte til stortingspolitikerne i håp om å avverge uopprettelig skade ved at innstramningsforslagene på utlendingsfeltet vedtas. Vi har også skrevet høringsuttalelse som redegjør mer detaljert for konsekvensene.

Forslaget er ikke Norge som en demokratisk rettstat verdig. Menneskerettigheter, internasjonale forpliktelser og rettsikkerhetsgarantier er utformet nettopp med tanke på å være garantier som hindrer staten i å gjøre overtramp i pressede situasjoner. Flyktningkonvensjonen, og dens forløpere, ble vedtatt nettopp for å handskes med store flyktningstrømmer i tiden før og etter annen verdenskrig. Forløperen for dagens flyktningkonvensjon, er bestemmelsene om nansenpasset. Dagens flyktningrett bygger i stor grad på stolt, norsk juridisk og humanitær arv.

Forslaget er svært omfattende og vil ha store, negative konsekvenser for mange av personene som oppsøker våre kontorer. Tatt forslagenes omfang i betraktning, er høringsfristen kort, skjønt en kort høringsfrist er bedre enn ingen høring i det hele tatt, slik tilfellet var med de forrige innstramningene vedtatt i desember 2015. Så vidt oss bekjent var innstramningene i desember første lovendring vedtatt siden annen verdenskrig som hoppet over det demokratiske leddet en høringsrunde utgjør. Konsekvensene av innstramningene i desember begynner nå å bli tydelige på en måte som viser at det virkelig har gått fort i svingene. Vi ber stortinget om ikke å gjenta feilen.

Forslagene bærer preg av å være dårlig utredet, være av større omfang enn det som kreves for å oppnå de effektene departementet i følge høringsnotatet ønsker å oppnå, og lemfeldig når det kommet til jussen. Dette handler om mennesker og forslaget vil utvilsomt føre til langt flere triste skjebner og barn som vil lide i Norge, i krigssituasjoner og i flyktningleire, drukne i Middelhavet og gi inntekter til mafia og menneskesmuglere.

Om forslagene vedtas, er et sannsynlig utfall lang flere pinlige affærer for de ansvarlige politikerne á la det nylige kaoset rundt Storskog. I tillegg virker flere av forslagene klart å stride med både norsk rett og internasjonale forpliktelser, slik at man må forvente at Norge fremover vil bli felt i retten for menneskerettsbrudd i langt større grad enn tidligere. Dessverre er dette en mager trøst for det overlegne flertallet som ikke har mulighet til å bringe saken sin inn for rettsapparatet, og som vil bli utsatt for behandling i strid med lov og internasjonale forpliktelser i mellomtiden. Under følger et kort resyme med noen av konsekvensene hvis forslaget vedtas:

Økt byråkrati og flere saker for utlendingsmyndighetene:

Forslagene vil føre til lang flere og mer kompliserte saker i UDI/UNE. Konkret går dette på:

  • Midlertidige tillatelser uten rett til familiegjenforening: Forslaget gir regjeringen vide fullmakter til å instruere om at slike tillatelser skal brukes. Først skal asylsaken behandles som sak om midlertidig opphold som ikke danner grunnlag for permanent opphold eller familiegjenforening. Deretter, noen år senere, må den ordinære asylsaken behandles. Dette medfører dobbeltbehandling og flere saker per person.
  • Revurdere oppholdsgrunnlag. Dette vil si at UDI i praksis pålegges å behandle selve asylsøknaden til en person mange ganger før vedkommende innvilges permanent opphold i Norge. Idag er søknad om fornyet tillatelse for flyktninger i praksis en formalitet, likeså søknad om permanent opphold forutsatt at det ikke er kriminelle handlinger i bildet. Asylsaker er ofte kompliserte, og marginale forandringer i hjemlandet kan føre til forskjellige vurderinger fra år til år, se f.eks på Irak, Afghanistan og Jemen de siste årene. I følge UDIs statistikker ble det innvilget 6083 tillatelser med flyktningstatus i 2015. Med de nye reglene, vil alle disse måtte få asylsaken sin behandlet flere ganger før permanent opphold kan innvilges. Dette betyr tusener av nye asylbehandlinger i året for UDI og UNE, som allerede sliter med lang saksbehandlingstid.
  • Flere vanskelige barnesaker. De nye reglene legger opp til at flere barnefamilier risikerer avslag på videre opphold etter både 4, 5 og 6 år i Norge fordi forholdene i hjemlandet er marginalt forbedret. Da må barnas tilknytning til Norge dokumenteres, vurderes og veies opp mot andre hensyn. Dette er omfattende og kompliserte saker som det definitivt vil bli langt flere av med de foreslåtte reglene, og regelverket om lengeværende barn er fortsatt uklart og i stor grad basert på skjønnsmessige vurderinger.
  • Generelt dårligere kontroll da man må regne med at flere både barn og voksne går «under jorden» når midlertidig tillatelse nærmer seg utløp.

Familiegjenforening:

I praksis legges det opp til å avvikle flyktningers rett til familieliv, stikk i strid med forutsetningene for flyktningkonvensjonen og EMK. Det vil også føre til større klasseskille i og med at lavtlønnede fulltidsarbeidende havner under inntektsgrensen, slik at innstramningene ikke bare vil ramme flyktninger, men også lavtlønnede norske borgere.

Forslaget består av en rekke punkter som hver for seg vil nær umuliggjøre familiegjenforening for flyktninger, slik at det eneste alternativet som gjenstår er at flere kvinner og barn legger ut på middelhavet i holker. Det er viktig at politikerne er oppmerksom på at det ikke er nok å stemme ned et av forslagene om retten til familiegjenforening skal bevares. Konkret vil forslagene føre til:

  • Krav til inntekt for flyktninger, også inntekt bakover i tid. Det sier seg selv at nyankomne flyktninger ikke har sjans til å oppfylle kravet.
  • Bruk av midlertidige tillatelser inntil 2 år (mer i praksis om man regner med saksbehandlingstid for først å få midlertidig og så få midlertidig uten begrensninger). Dette vil gjøre det umulig å søke familiegjenforening de første årene i Norge.
  • Innføring av krav til 4 års fulltid arbeid/utdanning. Da vil det i beste fall ta 4 år fra noen har fått opphold til de kan søke familiegjenforening.
  • Generell heving av underholdskravet til over 300.000 pr år. Dette vil sørge for at lavtlønnede og deltidsarbeidende mister retten til familiegjenforening.
  • Tilknytningskrav: I høringsnotatet er det svært vagt formulert. Men basert på FrPs uttalelser i media, var Tyrkia i tankene da denne regelen ble foreslått.
  • Usikkerhet: Folk kan faktisk bekymre seg syke over ektefelle/barn i utlandet, som de nektes familiegjenforening med. Dette er integreringshemmende og en bremsekloss mot deltakelse i arbeidslivet.

Her er SEIFs høringsuttalelse fra sist underholdskravet ble foreslått skjerpet, men forslagene som er fremmet nå, er langt verre

Midlertidige tillatelser.

Dette har vært prøvd tidligere, og har aldri fungert bra. Det var en grunn til at man sluttet med det. Sist man gjorde dette, var det kurdere fra Irak som ankom Norge på slutten av 90-tallet, og som ble gående åresvis vekselvis med og uten gyldig oppholdstillatelse. De aller fleste endte opp med å få bli i Norge, mange etter å ha levd 10-15 år i limbotilværelse hvor man ikke vet hva som skjer noen måneder senere. Vi har idag en bestemmelse i utlendingsloven § 34 som åpner for beskyttelse i situasjoner med masseflukt. Det er derfor vanskelig å se behovet for mye former for midlertidige tillatelser. Mer midlertidighet vil føre til:

  • Økt usikkerhet rundt framtiden som fører til dårligere integrering
  • Lengre botid i mottak: Det står ikke i høringsnotatet at en slik tillatelse vil gi rett til å bli bosatt utenfor mottak.
  • Umuliggjøre familiegjenforening de første årene i Norge.
  • Svekke rettsikkerheten ved at det ikke skal være mulig å klage på å ha fått en slik tillatelse. I praksis betyr dette at man kan si at alle syrere skal ha midlertidig tillatelse i 2 år før man overhode ser på asylsaken, før det gis mulighet til å bosettes i kommune og før noen kan søke familiegjenforening.
  • Dårligere integrering.

Permanent oppholdstillatelse:

Å øke kravet fra 3 til 5 år vil ha negative konsekvenser på mange områder. De har foreslått dette tidligere, og vi skrev høringsbrev på det mai 2015, men reglene som nå foreslås er enda drøyere enn de som var på høring i mai. Vår høringsuttalelse fra mai.

De forslåtte innstramningene vil føre til:

  • Mishandlere får en gavepakke: Vi ser idag at mange kvinner og barn blir gående i forhold hvor de er utsatt for mishandling av frykt for å miste oppholdstillatelsen. Nå må de holde ut i 3 år. 5 År er lang tid. UDI og UNE praktiserer mishandlingspargrafen i utl loven § 53 strengt, og innvilger under 50 slike tillatelser i året. Dette er svært lite når man vet at UDI i 2014 innvilget totalt 5438 tillatelse i familiegjenforening med ektefelle/samboer.
  • Større usikkerhet med tanke på arbeidsledighet: For familiegjenforeningssaker hvor det er krav til inntekt, kan UDI/UNE ta tilbake tillatelsen om det viser seg at forsørgeren mistet jobben. Økt botidskrav betyr for mange at om forsørgeren blir arbeidsløs etter 4 år i Norge, risikerer man at familiemedlemmene mister oppholdstillatelsen.
  • Flere vanskelige saker hvor barns tilknytning til Norge må vurderes fordi en av foreldrene var så uheldig å miste jobben.
  • Krav om selvforsørgelse siste tre år: Høringsnotatet konkretiserer ikke hva som ligger i «selvforsørgelse». I følge VG uttalte høyre 21.12.15 at kravet innebærer krav til fast arbeid. Regjeringen har på den andre siden åpnet for mer bruk av midlertidige ansettelser.
  • Vanskelige saker om avveining mot «innvandringspolitiske hensyn» uten at høringsnotatet konkretiserer hva som ligger i dette. Det som er sikkert er at dette blir enda et moment som skal skjønnsmessig vurderes av UDI/UNE, og som vil kreve ressurser å behandle.

Asyl:

Forslaget vil fullstendig ødelegge rettsikkerheten for asylsøkere og er i realiteten et forøkt på å gjøre det å søke asyl ulovlig, hvilket er ensbetydende med å torpedere asylinstituttet. Forslaget vil føre til:

  • Torpedering av retten til å søke asyl gjennom å gi regjeringen fullmakt til å avvise alle som kommer over grense fra nordisk naboland, uten å se på saken og uten å vurdere om asylsøkeren faktisk kan oppholde seg trygt i et annet land. I tillegg blir det i praksis umulig å klage. Alt dette skal avgjøres av politibetjente på grensa uten å ha gått via UDI. Det vi har sett hittil med Storskog er bare en forsmak om alt dette blir vedtatt. Hvordan dette kan være i tråd med retten til å søke asyl om man er i Norge eller på norsk grense, jf utlendingsloven § 28, og flyktningkonvensjonen, er vanskelig å forstå.
  • Flere i limbo: Hva skjer med asylsøkerne Norge ikke vil realitetsbehandle saken til, og som ingen andre land vil ha tilbake?
  • Endre bevisbyrdereglene i asylsaker. Kort fortalt legges det opp til å gjøre det vanskeligere for asylsøkere å bli trodd i saken sin, og man går bort fra prinsippet om «grundig, individuell behandling» ved å forskriftsfeste at det kan ses hen til sakene til andre asylsøkere fra samme land.

Midlertidig opphold fram til fylte 18 for enslige mindreårige:

Dette vil bety å utvide en dårlig ordning man har hatt i flere år for barn fra 16-18, som meg god grunn har vært svært kontroversiell. Konkret vil forslaget føre til:

  • Utvide eksisterende, dårlig ordning til også å gjelde barn yngre enn 16 år, og gi den et langt større omfang (statistikk fra UDI viser at prosentandelen enslige mindreårige som innvilges 16-18 tillatelse tross alt er lav, 15 av over 1000 innvilgelser i 2015 og 21 av over 650 innvilgelser i 2014)
  • Liten forandring angående «ankerbarn»: En svært liten andel av barna under 18 som får opphold, får foreldre/søsken hit på familiegjenforening. «Ankerbarn»-problematikken er overdrevet.
  • At barnets beste ikke ivaretas, og at barna i åresvis må leve i usikkerhet.
  • Mange av barna blir syke og det som verre er.
  • Flere barn rømmer fra mottak og blir lette ofre for menneskehandel, prostitusjon etc.

Tilbakevirkende kraft:

Forslaget inneholder bestemmelser som virker grunnlovsstridige angående forbudet mot å gi lov tilbakevirkende kraft, jf. Grunnloven § 97. Det legges opp til at de strengere reglene for familiegjenforening, permanent opphold og asyl, skal gjelde for søknader som ligger til behandling og som potensielt ble levert inn lang tid før forslaget overhode ble sendt på høring.

Folk som søkte i god tro om å fylle vilkårene i gjeldende regelverk, risikerer altså å ha betalt søknadsgebyr, som for familiegjenforening er 5900 kroner, for så å få søknaden avslått fordi staten endret spillereglene underveis og tok gebyret.

Ved tidligere regelendringer har ordningen vært at de nye reglene gjelder fra datoen de nye reglene ble kunngjort.

Fingeravtrykk:

Forslaget åpner opp for lagring av fingeravtrykk for nær alle. Da burde det ikke lenger være nødvendig å gi folk avslag på søknad om reisebevis og utlendingspass, som for flyktninger er eneste, gyldige ID-papir i Norge. Uten dette kan man ikke få bankkort, førerkort, noen jobb som krever ID, slik som renhold, helsetjenesten, etc.

Rettsikkerhet og manglende klageadgang:

Å fjerne klagemuligheter er svært farlig i det man samtidig fjerner muligheten til å rette eventuelle feil i førstelinjen. Dette er særlig viktig når førstelinjen, om forslagene vedtas, for mange asylsøkere vil være en politibetjent på grensen. Det er ikke rimelig å legge et så stort ansvar på den enkelte politibetjent, særlig når det dreier seg om beslutninger som kan bety forskjellen på liv og død for den enkelte asylsøker. Den siste tiden har vist flere eksempler på hvor viktig klageomgangen faktisk kan være. For eksempel er praksis nå at UDI henviser til Dublinreturer til Ungarn, mens UNE ikke gjør dette. Med andre ord er klageomgangen essensiell i disse sakene. UNE har også fattet beslutning om å realitetsbehandle sakene til noen av asylsøkerne som ble returnert til Russland over Storskog, slik at disse nå må hentes tilbake til Norge.

Vi anmoder stortinget om å tenke seg om, og svarer gjerne på spørsmål.

Med vennlig hilsen

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)

Georg Schjerven Hansen

SEIFs 30-årsjubileum

SEIF har stått på i 30 år og har aldri tidligere hatt tid eller penger til å markere jubileer.

For første gang i vår historie ser vi muligheten til å feire SEIF og markere vår 30-års dag. Vi inviterer derfor venner og støttespillere til bursdagsfest på Kafeteateret, Hollendergata 8, torsdag 14. januar kl. 19.

Det blir velkomstdrink til kl. 20. Kvelden byr ellers på musikk, opplesninger og godt lag.

Foreløpig program inkluderer:

Bøler
Torgeir Rebolledo Pedersen
Elfi Sverdrup
Torgeir Schjerven
Maria and the brymstones
Bertrand Besigye
Inger Elisabeth Hansen

 Velkommen!

Panikk kan brukes til så mangt – om innstramninger i utlendingsloven

(Brev til stortingspolitikerne)

Regjeringen skriver i disse dager historie. Kanskje for første gang, skal en lov endres uten en gang å ha vært sendt på høring. Regjeringen sier dette er nødvendig for å kunne returnere personer med lovlig opphold i Russland tilbake dit.

I realiteten er regjeringens forslag en snikinnføring av nye lovhjemler som er første skritt på veien til å kunne returnere flyktninger til leire i de såkalte nærområdene slik som Tyrkia og Jordan. I tillegg bryter forslaget med grunnleggende prinsipper for rettsikkerhet, og vil føre til utstrakt bruk av fengsling uten dom og ankemulighet.

Regjeringen skriver i proposisjonen: «De foreslåtte lovendringene vil samlet sett legge til rette for at asylsøkere hurtigere kan henvises tilbake til trygge tredjeland». Legg merke til flertallsformen. Det står ingenting i proposisjonen om hva som regnes som «trygge tredjeland». Det står derimot at: «De foreslåtte lovendringene gjelder uavhengig av hvilket trygt tredjeland en asylsøker ankommer fra». Kobler man dette med debatten om hjelp i nærområdene, er det ikke vanskelig å se for seg at de nye hjemlene i neste omgang kan brukes til å returnere flyktninger til f.eks leire i Tyrkia og Jordan.

Om dette vil være i tråd med menneskerettighetene og flyktningkonvensjonen, er slett ikke klart. For å få prøvd dette rettslig må sakene naturlig nok bringes inn for rettsystemet.

En effektiv stopper for dette, er å nekte asylsøkere rettshjelp, fengsle dem og returnere dem, slik regjeringen nå planlegger. Om dette skriver regjeringen: «Formålet med å pågripe og eventuelt fengsle i saker som mest sannsynlig vil bli nektet tatt til realitetsbehandling, er å sikre at utlendingen er tilgjengelig under saksbehandlingen og ikke forsvinner før saken er avgjort». I realiteten betyr dette at mange vil bli fengslet, og sitte i fengsel hele den korte tiden de oppholder seg i Norge innen retur. Det betyr at de er avskåret fra muligheten til å kontakte SEIF eller andre som kan se på saken deres før de returneres.

At dette skal fungere uten å lede til også feilaktige utsendelser, forutsetter at UDI i førstelinjen er ufeilbarlig. Konkrete erfaringer viser at dette ikke er tilfellet, og ingen er ufeilbarlige. Derfor er det farlig å fjerne klagemuligheter, som den eneste muligheten man har til å rette opp feil. Det å sette sin lit til at systemet er ufeilbarlig, er ensbetydende med at det vil bli foretatt flere utsendelser i strid med lov og konvensjoner.

I tillegg vil Regjeringen gi seg selv fullmakt til å instruere UNE direkte, til store protester fra mange. UNE er idag i teorien et uavhengig organ, noe mang en politiker har gjemt seg bak når de har blitt konfrontert med kafkaeske avslag i enkeltsaker. Ved å gi seg selv instruksjonsmyndighet over UNE, må også regjeringen kunne konfronteres med UNEs enkelte vedtak. SEIF har egentlig lenge ønsket å ansvarliggjøre politikerne for vedtak som bryter med alt fra sunn fornuft til rettigheter og konvensjoner. Etter bare få år vurderte SEIF at UNE ikke fungerte som en reell, uavhengig rettsinstans, og besluttet å trekke seg fra ordningen med å oppnevne nemndmedlemmer. SEIF vil ikke bidra til å legitimere det UNE har blitt, en stat innenfor staten.

I ekstraordinære situasjoner blir grunnsprinsippene samfunnet er tuftet på satt på prøve. Norge har lenge satt sin ære i å skulle være en demokratisk rettsstat. Flyktningsituasjoen er en eksamen for regjeringen i å verne grunnleggende kjerneverdier som demokrati og rettsikkerhet. Dessverre står regjeringens innsats til stryk, uten at dette har vakt særlig debatt.

Dette dreier seg kort fortalt om langt mer dramatiske endringer enn det regjeringen fremstiller det som. Da er det en mager trøst å høre snakk om at dette i første omgang bare skal gjelde to år: Vi vet av erfaring at når en lov først er vedtatt i skjerpende retning på utlendingsrettens område, skal det mye til for reversere endringen.

Om regjeringen kun hadde ønsket å sende folk med lovlig opphold i Russland tilbake dit, hadde lovendringene ikke trengt å være så vidtgående.

Stortinget trenger ikke være med på dette, og bør benytte den demokratiske makten som ligger i stortinget til å sørge for at man ikke hastevedtar dramatiske innstramninger uten å utrede konsekvenser, uten å sende saken på høring og uten å respektere grunnleggende rettsikkerhet.

Gerd Fleischer og Georg Schjerven Hansen

NAVIGASJON UTEN STJERNER: OM RETTEN TIL USKYLDIG FERDSEL PÅ MARE LIBERUM. INSTRUKS.

Du, som er under dekk, du som reiser i mørket, innelåst under dekk,
skulle du være oppreist husk at blikket er ditt instrument,
husk at den sanne horisont retter seg etter øyehøyden, skulle du være oppreist,
du som er under dekk, peil din farevinkel når kapteinen har gått fra borde,
når du ikke ser fyret blinke, husk at blinkene som varer mindre enn to sekunder
kan stamme fra et Flashing Light, et Feu au Eclats, et Blitzfeuer,
husk av avstandsbestemmelsen må synkroniseres med tiden lyd tar
under vann, ikke ta tiden på feil signal,
varer formørkelsen mindre enn to sekunder er det et Blitzfeuer, et Blitzfeuer,
ta tiden mørket tar

Ikke ta tiden på feil signal,
husk at optiske tidssignaler kan være kuler som faller,
figurer som klapper sammen, på sine steder skudd, sendt fra tårn og høye hus,
har du målt lysvidden på nedslaget av en by?
husk at den flyktige magnetismen i horisontalt jern er synkende i skrot,
du som er under dekk, synkende i skrot,
du kan bestemme avviket ved å peile inn en fjern gjenstand, slik som et land, et land

Om alle land var sunket ut av syne:
peil din farevinkel, peil farevinkelen fra ditt avfarende sted,
husk at du befinner deg på et alminnelig voksende kart i en gammel lærebok,
på kartet du ikke befinner på, befinner du deg ikke,
dette er kartet for det som befant seg og ikke befinner seg lenger,
dette er kartet for det voksende mørket, mørket som vokser og driver
stjernene fra hverandre, dette er kartet for Alnilam, Alnitak og Mintaks
som har blitt drevet fra hverandre slik at Orions Belte har løsnet,
dette er kartet for navigasjon uten stjerner


Diktet er fra Inger Elisabeth Hansens nye bok «Å resirkulere lengselen, avrenning foregår», som hun har gitt oss tillatelse til å publisere.